Ruinen av middelalderens domkirke ligger ytterst på Domkirkeodden. Kirken ble påbegynt da Hamar bispedømme ble opprettet i 1152/53, og den sto ferdig omkring år 1200. Domkirken ble ødelagt under Sjuårskrigen i 1567.
Dette er en av Norges viktigste og mest praktfulle ruiner, og for å kunne bevare den for ettertiden ble det i 1987 besluttet å bygge et vernebygg av glass og stål over den. Bygget blir kalt ”Hamardomen” og det sto ferdig i 1998.
Vernebygget og domkirkeruinen er en del av Hedmarksmuseets utstilling
Hamar domkirkeruin ligger på Domkirkeodden som stikker ut i Mjøsa rett nord for det moderne Hamar. Bispesetet i Hamar ble grunnlagt i 1152/53. Bakgrunnen for plasseringen var Hamarkaupangen med dens sentrale beliggenhet i det indre Østlandsområdet i tilknytning til viktige ferdselsårer og det gamle maktsentret på Åker i Vang. Det indre Østlandet var i tidlig middelalder et urolig område som det var vanskelig for rikskongene å vinne kontroll over. Grunnleggelsen av bispesetet og byggingen av domkirken har en tydelig maktpolitisk bakgrunn.
Historikk
Byggingen av kirken må ha startet kort tid etter at bispesetet ble opprettet. Den er oppført av fint tilhogde kalksteinsblokker, hentet fra steinbrudd på Helgøya og i Furuberget nær ved. Bygningen er reist i romansk stil, og har antagelig stått ferdig omkring år 1200. Kirkebygningen har hatt et strengt og alvorlig preg, og det har vært relativt sparsomt med ornamentikk.
I løpet av 13- og 1400-tallet foregikk det store byggearbeider på domkirken. Koret og sidekapellene ble utvidet med ti meter mot øst, kapittelhuset på nordsiden ble bygd og tverrskipene må ha fått den lengden vi ser i dag. Hovedskipet har også i denne perioden fått hvelv. Alt i alt fikk kirken nå en lengde på 56,8m. og en total bredde på omkring 35m. Trolig fikk også de tre tårnene høyere spir.
Tilbyggene og endringene ble utført i den rådende gotiske stilen med spisse buer, større vindusåpninger og rikere utsmykning. Det nye er murt opp av uregelmessig, grovt tilhogd stein, og hele kirken har sannsynligvis vært pusset innvendig. På rester av bevart puss på murene er det enkelte steder påvist spor etter farger. Trolig er veggene blitt dekorert med bilder og malte ornamenter.
Ved reformasjonen i 1536/37 ble Hamar bispedømme lagt inn under Oslo. Derved mistet Hamar 
domkirke sin status. Gjennom oppløsningen av de kirkelige institusjoner som var knyttet til bispesetet og Hamarkaupangens tilbakegang, ble det ikke lenger bruk for bygningen. Under den nordiske 7-årskrigen, i juni 1567, sprengte de svenske styrkene den gamle bispegården, og det tok fyr i domkirkens store tak. Etter dette har trolig bare koret blitt reparert slik at katedralskolen kunne bruke det til gudstjenester. Etter 1584 flyttes skolen, kirken overlates til et gradvis forfall og blir etter hvert steinbrudd der man tar stein til andre kirkebygg i området.
Undersøkelser og konservering
I perioden 1846-48 foretok Fortidsminneforeningen en opprydding i ruinen for å frigjøre den for nedraste murmasser. En mer systematisk utgravning og istandsettelse forgikk i 1884-85 under ledelse av ingeniør J.F. Didrikson. I 1903 foretok arkitekt Olaf Nordhagen en omfattende bygningsarkeologisk undersøkelse og oppmåling. Etter dette er ruinen blitt konservert flere ganger, mest inngripende i 1936.
Vernebygg
I 1985 var forfallet kommet så langt at det var nødvendig å ty til mer drastiske tiltak for å redde ruinen. Riksantikvaren konkluderte med at det var nødvendig med et vernebygg der klimaet kunne kontrolleres. Det ble holdt en arkitektkonkurranse og det seirende utkastet var tegnet av arkitekt Kjell Lund.
Bygget, konstruert av stål og glass, sto ferdig i august 1998, etter flere år med arkeologiske utgravninger som ga store mengder ny informasjon både om kirken, kirkegården og Hamarkaupangen.
Etter innbyggingen har ruinen vært stabil. Den er hele tiden under overvåking av Norsk Institutt for Kulturminneforskning.
Publisert 27. november 2008
