LUKE NR. 4 - SLAKTING
Julematen var viktig, og alt etter gardsstørrelse og omfang på husholdningen ble det slaktet til jul. Det kjøttet som skulle saltes ned og tørkes og brukes utover vinteren og det kommende året kunne slaktes i god tid. Men til jul var det viktig med ferskt kjøtt, og det måtte slaktes nærmere jul for å holde seg.
Slaktinga ble tilpasset månefasene, for dette arbeidet måtte foregå på voksende måne. Slaktet en på ”ne” ble flesket udrøyt og det kom til å minke i panna.
Grytidlig om morgenen, i fire-femtida, begynte forberedelsene til slaktinga. Dette blir fortsatt kalt for ”purk’otta”. Rikelig med skoldevann måtte varmes, kopper og kar til blod, innmat og kjøtt måtte være klart. Slakteren gikk fra gard til gard, og om han rakk innom flere steder på en dag var det viktig å få han så tidlig som mulig. Ellers kunne det hende han var blitt ustø av alle slakterdrammene som hørte med. Alle som hadde mulighet holdt gris som ble tatt til jul. På større garder slaktet de flere griser og gjerne en kalv i tillegg.
Den eldste avlivingsmetoden vi kjenner var å stikke grisen med kniv. For å få blodomløpet i gang ble grisen jaget rundt uthuset til den sprengte seg. Så bandt de han fast til en kjelke og stakk han. Blodet ble samlet opp i bøtter, og ”innmatkjerringene” måtte røre jamt til blodet ble kalt, så det ikke levret seg. Nå måtte grisen skrapes rein for all bust, ved hjelp av skoldevann og kniv. Så ble grisen hengt opp, og slakteren tok ut innmaten. Innmatkjerringene satte straks i gang med å renske tarmer. Grisen ble grovpartert av slakteren, som så fikk sin velfortjente dram før han dro videre til neste oppdrag.
| |
Kom guter å husmainn,
høld kniva i lag,
skar vi slakte oksen den fete.
Kom jinter i haug
Me rører å trau.
Ta blo å gjør pølse
Når stabben e dau.
|
Publisert 3. desember 2009
