Luke nr. 2 - Juleved
Den tida alle hus ble oppvarmet med ved og all matlaging foregikk i peis eller på vedovn, skulle det mye ved til rundt juletider.
Dette var mannsarbeid, gjerne for eldre husmenn eller føderådsmannen. For det første måtte en hugge all veden som skulle brukes under juleforberedelsene. For det andre måtte veden som skulle brukes i jula også være klar før jul, for i julehelga skulle ingen arbeide, og det var viktig å bære inn ved så det holdt i alle fall til andre juledag.
Det var ulik ved til ulike oppgaver. Lang og finkløyvd ved måtte til for å få jamn varme under takka når lefsesteikinga kom i gang. Vedkomfyrene måtte gjerne ha kortere ved som også var finkløyvd eller av tynnere virke for at ikke varmen skulle bli for hard til kakebaksten, mens de mange andre ovnene tålte grovere ved. Til peisen var det best å holde seg unna granved, for den spraker og spruter. Bare på sjølve julekvelden var det bra med ved som ga lyd fra seg, for med den kunne en skremme bort vonde krefter og sjølveste trollkjerringa om ho forsøkte å komme ned pipa.
Veden ble kløyvd og sagd ferdig, og julekveldsdagen ble veden båret inn grytidlig om morgenen, og da deltok både menn og kvinner. Saging og kløyving av ved måtte en ikke drive med så lenge som jula varte, og mange la to vedpinner i kors på hoggestabben da en var ferdig med all juleveden. Det skulle ligge der til arbeidet kunne tas opp igjen på nyåret.
Publisert 1. desember 2009
