På låven sitter nissen med sin julegrøt – vi kjenner den alle. Og mange har vært med på å sette grøt på låven til nissen julekvelden. Og dagen etter er grøten borte! Denne nissen er ingen gave- St. Claus. Dette er gardvoren, tunkallen, tomten eller tomtegubben - han har hatt ulike navn rundt i landet.

Nissen var den første bonden på garden, en slags gardens skytshelgen, som voktet over gard og folk og fe og som hevnet seg hvis han mente de ikke ivaretok dyr og gard godt nok. En har forestilt seg nissen som en liten gråkledt kall med skjegg og – ja, nettopp nisselue. Rødt var gjeveste fargen før, den dyreste å lage. Det er kanskje grunnen til at rødt er nissefarge – og julefargen for oss i Norden.

Rekonstruert juletre fra 1900. Jul i stuene på Odalstunet 2007. Foto: Bjørn Sverre Hol Haugen.

Juletreet har i løpet av de siste 150 åra etablert seg så fast i vår tradisjon at de fleste ikke kan tenke seg ei jul uten. Skikken ble importert fra Europa via Danmark i begynnelsen av 1800-åra, og slo som så mange skikker først gjennom hos borgerskapet i hovedstaden.
 
I en lang etableringsperiode fra 1870 til 1910 fikk juletreet innpass i nær sagt alle hjem i Hedmark-Oppland. Av den eldste juletrepynten vi kjenner ved siden av levende lys, er kjeks med glansbilder på, ulike papirlenker og kremmerhus med nøtter og rosiner. Glansbildeengler prydet også treet omkring 1900.

Fuglenek, kornband, julenek. Kjært barn har mange navn. Kanskje sier navnet noe om innholdet i skikken å sette opp et kornband til jul. I riktig gammel tid var det viktig at dette var det siste kornbandet fra åkeren. Noen samlet opp de siste strå som ble bundet til et band som ikke ble tresket. En tenkte seg at i dette bandet lå all åkerens kraft.

Å sette opp kornband til jul kan ses som et slags offer, eller rett å slett som del av tanken om at alle skulle ha noe ekstra til jul, også skogens fugler. Kua på båsen fikk sin egen kornkake med korsets tegn på som vern mot vonde makter, hesten likeså. Noen mente at når fuglene fikk disse frøene ville de ikke spise av åkeren når det var nysådd og heller ikke når kornet kom til høsten.
 

Lysestake av jern fra 1500-tallet, funnet i ruinene av bispegården.

Vi har ikke mange beretninger fra middeladeren som i detalj forteller om julefeiringen. Det meste må vi hente fra andre typer kilder.

For det første overlevde svært mange skikker og tradisjoner fra middelalderen helt fram til nærmere vår tid. Mange av de tingene vi fortsatt gjør til jul i dag har sin rot i middelalderen.

I de gamle lovtekstene finner vi, i det som kalles kristenretten, ulike påbud med straffebestemmelser som gjelder julefeiringen. Dette sier noe om den betydningen jula hadde. Korte glimt i sagaene forteller oss også en god del om holdningen til jula.

 

Lutefisk er i dag nærmest blitt et kultmåltid. Restaurantene er fullbooket fra slutten av oktober med folk som er villige til å betale en formue for en tallerken ”stinkende gelefisk”. Slik blir det gjerne oppfattet av utlendinger. I dag forbinder de fleste byfolk lutefisken med førjulsmat – og ”lett utagerende” restaurantliv.

Fisken skal nytes med øl og dram og all verdens garnityr, fra geitost og sirup til fransk sennep og hvit saus. Men faktisk har dette vært julekveldskost – og er det fremdeles – i deler av Østlandet. Tørrfisk - torsk tørket på hjell – har fantastisk lagringsevne hvis den blir lagret tørt og kjølig, og kunne fraktes over lange avstander uten at det gikk ut over kvaliteten.

Interiør Festiviteten, dekket julebord levert av Victoria Hotel

Når vi i dag sier julebord mener vi en festlig sammenkomst før jul der vi pynter oss spiser sammen, fortrinnsvis julemat; ribbe og pølser, pinnekjøtt og lutefisk. Til julebord hører sjølsagt også godt drikke, juleøl og akevitt og cognac til kaffen. Og alle vet at det kan bli litt mye noen ganger av både det ene og det andre. Mens opprinnelig var julebord betegnelsen på det dekkede bordet i julestua. Bordet skulle stå dekket hele natta; julenatta var våkenatt før Jesu fødsel julemorgen. Å samles til et julematmåltid før jul er egentlig stikk i strid med tidligere juletradisjoner da tida før jul var preget av forberedelse, julestrev med mat og drikke, hus og gaveproduksjon. Og julematen skulle ikke spises før julaften!

VI ØNSKER
HARALD JAKOBSEN
VELKOMMEN SOM
ADMINISTRERENDE DIREKTØR
VED HEDMARK FYLKESMUSEUM AS!

I dag pynter mange hjemmene sine med broderte juleduker eller duker og gardiner med trykt mønster av nisser, granbar og stearinlys. Disse juletekstilene er ikke så gamle, men de fører videre en gammal skikk med å dekorere huset med tekstiler til jul.

Tidligere var det ikke egne mønstre på juletekstilene, og rødfargen var fraværende langt innpå 1900-tallet. Men så lenge det har vært vanlig med gardiner ble disse tatt ned og vasket og stivet, for så å bli hengt opp igjen rett før julehelga. I mens sto vinduene gjerne tomme og mørke, for på samme måte som en sparte på klærne før jul, slik sparte en også innredningstekstilene.

Å gi gaver til jul har røtter tilbake førkristen tid, det vil si at de egentlig var nyttårsgaver. Vi hører om julegaver i sagane på 1000-tallet. Ordet jul er ikke kristent, men betegner tida midt på vinteren når det var mørkets og kaldest.

En høvding skulle gi gaver til tjenestefolka sine, på samme måte som bonden ga noe av lønna til sine tjenestefolk i form av sko og klær til jul. Prinsippet var at gavene ble gitt nedover, som en slags almisse: de som hadde mest skulle vise det gode sinnelaget til jul -  alle skulle ha noe ekstra til jul, også dyra.

Julebukk har alle hørt om, men juletrollene er det lengre mellom nå til dags. En og annen opprettholder likevel den gamle skikken uten å være klar over det sjøl.

Poenget var at alle måtte ha sine beste klær reine og hele og i orden til julehelga. Dermed var det nødvendig å gå dårligere kledd i tida før jul, slik at finklærne kunne vaskes, bøtes og stoppes – og i alle fall spares. Dette ble kalt å gå juletroll (jultrøll).

Julekort, daler ned i postkassa dagene før jul, fra slekt og venner en kanskje ikke har sett hele året. I dag er brevskriving mer og mer uvanlig, mens julekorta holder stand. Skikken er kjent i Norge fra slutten av 1800-tallet.

Det første med norsk motiv er fra 1870. Julekortmotivene har variert. I begynnelsen var det populært med tegninger av juletreet, spesielt da juletreet ikke var alminnelig utbredt enda; det var et eksklusivt motiv. Så kommer alle de nasjonalromantiske landskapene og gårdsmotiver med nisser og kornband. Vinterlandskap er fortsatt et populært julekortmotiv. Det ser ut til at de religiøse motivene har vært mindre populære i Norge enn nisser og dompaper i snøtung vinterskog. 

Lucia dagen er nå først og fremst barnas morgenfest. I barnehager i by og bygd velger de en fager liten Lucia som ikles hvite gevanter og belte av glitrende girlandere. Hun får en lyskrans på hodet og skal helst ha et fat med hvetebakst i hendene, Lussekatter, som hun byr fra på sin ferd rundt i barnehagen eller skolen mens hun og følget hennes synger Luciasangen.

Den forteller om den hellige Lucia fra Sicilia som led martyrdøden tidlig på 300-tallet. Lucia har med seg en hale av svenner, helst små gutter som også har hvite gevanter og glitterstas rundt livet og en spiss, kjegleformet hatt på hodet og stjerner i hendene.
 

 

Bildet er fra Hedmarksmuseets Lussiforestilling

Natta til 13. desember ble før holdt for å være årets lengste natt. Slik var det nok óg før den greogorianske kalenderen ble innført år 1700. Den gamle, julianske kalenderen, som hadde vært i bruk fra Julius Caesars tid var ikke presis nok. Det året den nye kalenderen ble innført kuttet en ut 10 dager for å komme i takt med solåret. Det skapte mye forvirring. Folk hadde bare de gamle primstavene å holde seg til og fra gammelt regnet en Lussi for å ligge nærmere solsnu.

Lussinatta var også ei farlig natt, da var alle vonde vesener på ferde: Åsgårdsreia og den farlige Lussi som straffet alle som ikke var ferdig med grovarbeidet til jul.

Allerede tidlig i november flommer hagesentre og blomsterbutikker over av azalea, julegleder og amaryllis. Det er vanlig å fylle huset med spesielle juleblomster i dag, og denne skikken har etablert seg gradvis fra siste del av 1800-tallet. Da hadde mange fått seg hus med vinduer som var store nok til å gi plantene lys gjennom vinteren, og den borgerlige innredningsmoten tilsa både grønne og blomstrende planter. 

Flatbrød var en viktig del av det daglige kostholdet, men hørte også med til julematen. Da ble brødet bakt med fint mjøl, slik at det skulle skille seg fra hverdagskosten. I og med at flatbrød har lang holdbarhet, ble dette gjort i to store sjau i året, vår og høst. Flatbrødet ble lagret i store stabler på stabburet.

I tillegg var det fast skikk å steike lefse til jul. Den har kort holdbarhet, og ble derfor en eksklusiv matvare en bare unnet seg til høgtidene. Lefsebakst ble regnet for spesialistkunnskap, så de dyktige bakstekjerringene gikk fra gard til gard før jul.

For husmorgenerasjonene fra siste del av 1800-tallet og fram til vår egen tid har julereingjøringa vært et tidkrevende og viktig arbeid. Alle rom måtte vaskes rundt, både tak, vegger og inventar.

I de gamle tømmerstuene fra eldre tider var nok ikke rundvasken like normfast. Men det skulle gjøres reint til jul. Reingjøring ellers i året var det ikke alltid like nøye med, det var ikke uvanlig at det ikke var gjort skikkelig reint siden forrige jul!

I riktig gammel tid het det ”Å drikke jul”. Den norske julefeiringa har røtter tilbake til det hedenske midtvintersblotet og der spilte ølet en viktig rolle, både om offer til gudene og som rusmiddel for å komme i kontakt med dem.

Da kristendommen ble innført skiftet en ut skålen til Tor og Odins ære med Jesus og Maria Møys skål. En skulle bli full av juleølet. Det mente våre forfedre like til avholdsbevegelsen fant på at det er synd og skam å drikke seg beruset. Før var det synd på den bonden som ikke hadde laget sterkt nok øl! De gamle norske lovene påbød faktisk bøndene å brygge øl til jul av en viss menge av kornet sitt – og kornet det var bygg.

I norsk juletradisjon spiller ølet hovedrollen. Men juledrammen kommer som en god nr. to. Øl er ferskvare, mens akevitten har lang holdbarhet, så lenge en ikke spretter korken! 

Utbredt bruk av brennevin fikk vi først etter at vi begynte å framstille sprit av poteter, det vil si litt ut på 1800-tallet. Selv om det var forbudt for bøndene å brenne brennevin fra midt på 1700-tallet til 1816 brød hedmarksbøndene seg lite om det. Fra 1847 var det igjen lov å brenne og lett tilgang på råvaren, nemlig poteter, førte til misbruk.

 

Fra Jul i stuene på Odalstunet 2007. Foto: Gunnar Nygård, fra www.odalsportalen.no

Det var mye arbeid med alt kjøttet fra griseslaktet. En regnet med at det meste av ei uke gikk med før alt var gjort. Innmaten skulle vatnes ut før den kunne bli til lungemos (kakk), leverpostei, pølser og blodklubb. Når en kokte blodpølse måtte en ikke blåse på varmen under gryta, for da kom pølsene til å sprekke ble det sagt. Grisehodet ble brukt til sylte, og så måtte flesk og skinker deles opp og legges i salt i fleskebaljer på stabburet.

Fra første søndag i advent finnes det knapt et hus i Norge som ikke har en eller annen slags lyspynt, adventslys eller stjerne i vinduene. Adventsstjerna symboliserer stjerna som De Hellige Tre Konger fulgte da de dro ut for å finne det nyfødte Jesusbarnet.

Å henge opp ei lysende stjerne i adventstida stammer fra Tyskland, fra første halvdel av 1700-tallet, men vanlig ble skikken først mot slutten av 1800-tallet. Til Norge er skikken trolig kommet via Sverige.

Julematen var viktig, og alt etter gardsstørrelse og omfang på husholdningen ble det slaktet til jul. Det kjøttet som skulle saltes ned og tørkes og brukes utover vinteren og det kommende året kunne slaktes i god tid. Men til jul var det viktig med ferskt kjøtt, og det måtte slaktes nærmere jul for å holde seg.

Slaktinga ble tilpasset månefasene, for dette arbeidet måtte foregå på voksende måne. Slaktet en på ”ne” ble flesket udrøyt og det kom til å minke i panna. 

Å forbinde levende lys med fest og hygge hører moderne tid til, det vil si etter at vi elektrisiteten kom til de tusen hjem. Skikken å tenne fire lys, ett for hver søndag i advent, ble vanlig på 1900-tallet og har blant annet rot i katolske adventsskikker.

Advent betyr komme, dvs Herrens komme og den liturgiske fargen er lilla. I butikkene ser vi nå at det blir mer og mer vanlig med lilla lys og sløyfer som pynt på adventskranser og staker. Skikken med en grankrans av granbar med fire lys, er kommet til Norge fra Tyskland via Danmark og Sverige.

Den tida alle hus ble oppvarmet med ved og all matlaging foregikk i peis eller på vedovn, skulle det mye ved til rundt juletider.

Dette var mannsarbeid, gjerne for eldre husmenn eller føderådsmannen. For det første måtte en hugge all veden som skulle brukes under juleforberedelsene. For det andre måtte veden som skulle brukes i jula også være klar før jul, for i julehelga skulle ingen arbeide, og det var viktig å bære inn ved så det holdt i alle fall til andre juledag.